Dømt for identitetskrenkelse

  • av
identitetskrenkelse

Dersom du bruker noen andres telefonnummer som om det skulle vært ditt eget, kan du risikere å bli anmeldt for identitetskrenkelse. Dette var tilfelle i en dom fra Borgarting Lagmannsrett (LB-2020-14242).

 Saken handlet om et tilfelle av identitetskrenkelse. Tiltalte i saken hadde en fiktiv bruker på applikasjonen Whisper, og brukte denne til å komme i kontakt med personer som han tilbød salg av sex til mot forhåndsbetaling på Vipps. Telefonnummeret som han oppga, tilhørte ikke ham selv, men en annen person som han var bekjent med. Vedkommende hadde fått tilbud av tiltalte om å starte en «business», hvor hun skulle få penger på Vipps mot at tiltalte fikk 50 % av beløpet. Hun stilte seg noe skeptisk til denne avtalen, men gikk med på å prøve da tiltalte lovet å slutte med det dersom hun ikke ønsket å fortsette. Etter en stund fikk hun kjennskap til at tiltalte hadde tilbudt sex til andre mot forhåndsbetaling på Vipps med hennes telefonnummer. Hun reagerte sterkt, og ga tiltalte beskjed om dette.

Les: Hvordan unngå id-tyveri.

 Spørsmålet for lagmannsretten var om tiltalte, gjennom sin handlemåte, hadde opptrådt «med en annens identitet» i henhold til straffeloven § 202. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at med «identitet» menes en rekke opplysninger som kan identifisere en person, hvor det avgjørende er «om den fornærmede lar seg identifisere ved hjelp av midlet som benyttes». I den foreliggende saken hadde tiltalte i utgangspunktet brukt en fiktiv identitet på Whisper, hvilket ikke kunne rammes av bestemmelsen. Det stilte seg imidlertid annerledes når tiltalte hadde brukt noen andres telefonnummer enn sitt eget:

 «Ved å taste Cs telefonnummer på betalingstjenesten Vipps ville Cs navn komme opp. Det ville ikke vært grunn til å betvile at dette var riktig navn, da opprettelse av Vipps-konto krever legitimering. C hadde i tillegg lagt ut bilde på Vipps-kontoen, hvilket også er identifiserende, jf. HR-2017-472-U. Telefonnummeret er dessuten i seg selv, uavhengig av Vipps, egnet til å identifisere innehaveren. Ds meldinger på Whisper og SMS-ene han sendte til Cs telefonnummer viser at han oppfattet det slik at det var C som var «A».»

 Tiltalte hadde også vært utvilsomt klar over at han opptrådte med en fremmed identitet, da det var en forutsetning for forhåndsbetalingen at de han snakket med skulle tro at de kommuniserte med en kvinne.

 Videre var spørsmålet om tiltaltes opptreden var «uberettiget» overfor den rette eier av telefonnummeret. Dette vilkåret er særlig ment å rette seg mot tilfeller hvor det foreligger samtykke til å opptre med noen andres identitet. Lagmannsretten bemerket at jenta hadde gitt samtykke til å få tilsendt penger på Vipps som hun senere skulle dele med tiltalte. Det var imidlertid ingenting i kommunikasjonen dem imellom som kunne tilsi at tiltalte fikk lov til å opptre med hennes identitet og gi seg ut for å være innehaveren av hennes Vipps-konto. Tiltalte hadde følgelig utvilsomt opptrådt uberettiget overfor jenta.

 Tiltaltes fremgangsmåte og bevisste strategi for handlingene tilsa også at han åpenbart hadde forsett om å oppnå en uberettiget vinning.

 Lagmannsretten kom til at tiltalte måtte dømmes for overtredelse av straffeloven § 202. Straffen ble satt til fengsel i 30 dager, betinget med en prøvetid på to år.

Les også: Hva er id-tyveri?

Les hele dommen her:

Saken gjelder identitetskrenkelse.
Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 14. mai 2019 satt A, født 0.0.1997, under tiltale for overtredelse av:
Straffeloven § 202
for uberettiget å ha opptrådt med en annens identitet eller med en identitet som var lett å forveksle med en annens identitet, med forsett om å oppnå en uberettiget vinning for seg eller en annen.
Grunnlag:
a)
Forut for fredag 20. oktober 2017, i [adresse] i Oslo eller annet sted, i forbindelse med kommunikasjon angående salg av seksuelle tjenester via appen Whisper, utga han seg for å være B ved å kreve forhåndsbetaling via Vipps til telefonnummer tilhørende B.
b)
Onsdag 4. oktober 2017 eller kort tid forut for, i [adresse] i Oslo eller annet sted, i forbindelse med kommunikasjon angående salg av seksuelle tjenester via appen Whisper, utga han seg for å være C ved å kreve forhåndsbetaling via Vipps til telefonnummer tilhørende C.
Oslo tingrett avsa 20. november 2019 dom med slik domsslutning:
A, født 0.0.1997, dømmes for overtredelse av straffeloven 2005 § 202 (to tilfeller), sammenholdt med straffeloven 2005 § 79 bokstav a, til samfunnsstraff i 60 – seksti – timer, som gjennomføres i en periode på 120 – hundreogtyve – dager. Subsidiær fengselsstraff er 60 dager.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen post a og b, lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen for tiltalen post b samt straffutmålingen. Anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for post a og b er henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling er holdt 11. juni 2020 i Borgarting lagmannsretts hus. A og to vitner avga forklaring. Øvrig bevisførsel framgår av rettsboken.
Under ankeforhandlingen frafalt aktor post a. Det skal derfor avsies frifinnelsesdom for denne posten, jf. straffeprosessloven § 73 første ledd første punktum.
Når det gjelder post b, la aktor ned følgende påstand:
A, f. 0.0.1997, dømmes for overtredelse av straffeloven § 202 til fengsel i 45 dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 år i medhold av straffeloven (2005) § 34.
Forsvarer la ned følgende påstand:
Tiltalte frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.

Lagmannsrettens bemerkninger

Skyldspørsmålet – tiltalen post b
Straffeloven § 202 lyder slik:
Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som uberettiget setter seg i besittelse av en annens identitetsbevis, eller opptrer med en annens identitet eller med en identitet som er lett å forveksle med en annens identitet, med forsett om å
a)
oppnå en uberettiget vinning for seg eller en annen, eller

b)
påføre en annen tap eller ulempe.

De springende punkter er om tiltalte opptrådte med en annens identitet og om dette i tilfelle skjedde uberettiget eller med samtykke. Bestemmelsen rammer bare forsettlige overtredelser og tiltalte skal derfor bedømmes ut fra sin oppfatning av den faktiske situasjonen, jf. straffeloven § 25 første ledd.
Lagmannsretten legger følgende hendelsesforløp til grunn som bevist ut over enhver rimelig tvil:
I oktober 2016 kontaktet tiltalte C gjennom Facebook, med positive kommentarer til utseendet hennes. Etter noe tids kontakt ble C tilbudt å være med i ei gruppe på applikasjonen Viber som tiltalte var medlem av. Gruppa het [gruppenavn], og utvekslet blant annet bilder og videoer med påsatt tekst (memes). Gruppa hadde 6 000 følgere, og tiltalte sto i posisjon til å kunne selge disse som følgere til andre, blant annet C, som var aktiv på Instagram. C bidro til aktiviteten i gruppa ved å legge ut enkelte bilder og tekster, blant annet bilder av seg selv.
Den 17. september 2017 fant følgende dialog sted mellom tiltalte (A) og C på Facebook:
A: Bare lurte på om du vil begynne en business med meg haha
C: Hvilken type business tenker du
A: Du får vippset penger av folk og sender meg 50 %
C: Så hva er det jeg skal «selge»
A: Ingenting, jeg tar meg av det
C: Haha
A: Du bare mottar pengene for meg haha
C: Hmmmmm. Er det sexual content?
A: Æh det kan være masse forskjellig fra bilder til penger fra videospill, etc kommer ann på klienten [de to smilefjesene er smilefjes med svettedråpe]
C: Haha hmmm I dont know
A: Vi kan prøve det en gang? Hvis du ikke vil fortsette så bare si ifra
C: Ait den er grei
På samme tid hadde tiltalte en bruker på applikasjonen Whisper, som brukes til å chatte og utveksle bilder. Brukernavnet var «A», alder var angitt til 18-20 år og kjønn «other». Tiltalte kom gjennom denne brukeren i kontakt med personer der han tilbød salg av sex mot forhåndsbetaling. Den 4. oktober 2017 fant følgende dialog sted mellom D og «A»:
A: Vil du betale for sex?
D: Gjør du sånt?
A: Ja
D: Hvorfor?
A: Penger
D: Hvor mye da?
A: 250 bj, 500 sex
D: Hvordan ser du ut da?
[A sender et bilde av en kvinne i undertøy, uten ansikt]
D: Gjør du sånt ofte eller?
A: Ja
[…]
A: Du må vippse meg først
D: Hva er nummeret ditt?
A: [telefonnummer]
Telefonnummeret tilhørte C og var knyttet til hennes Vipps-bruker. Ved å taste nummeret på Vipps kom Cs fulle navn opp, samt et bilde av henne. D vippset samme dag kr 500 til Cs Vipps-konto. C vippset kr 250 videre til tiltalte.
Den 7. oktober var det ytterligere kontakt mellom «A» og D, der det blant annet ble avtalt møtested og møtetidspunkt. «A» ba D betale kr 818 for å dekke togbillett til møtestedet. D sendte så meldinger på SMS til Cs telefonnummer. C stilte seg uforstående til meldingene. D skrev da at han trodde at det var noen som utga seg for å være henne. C kontaktet tiltalte, og ba om å få vite bakgrunnen for at det var overført penger. Tiltalte svarte da at «han vil ha et møte, men jeg har strategier for å ikke gjøre det …». C svarte «betalte han for et møte haha». Tiltalte instruerte så C om at hun skulle svare D at kommunikasjonen måtte skje på Whisper og ikke gjennom SMS, og det framgår at tiltalte ville svare D på Whisper at det ikke kunne bli noe møte fordi C var syk.
Noen dager senere – 12. oktober – mottok C kr 818 fra D. C sendte pengene tilbake til D, og ga beskjed til tiltalte om at hun ikke ville være med på dette mer. Tiltalte benyttet ikke kontoen hennes etter dette – det var da også kr 2 000 på vei fra en annen person. Den 20. oktober fikk C melding på Instagram fra en person som kalte seg «[brukernavn]», der det ble opplyst at han hadde avdekket at tiltalte hadde tilbudt sex mot forhåndsbetaling på Vipps med hennes mobilnummer. C reagerte sterkt, og kontaktet tiltalte og ga uttrykk for hva hun mente om hva han hadde gjort.
Ved fastleggelsen av hendelsesforløpet har retten bygget på dokumentasjon av meldinger på Facebook, Instagram og Whisper, samt overførsler og meldinger på Vipps. I tillegg vises det til forklaringene fra tiltalte, C og D, som i det alt vesentlige er sammenfallende når det gjelder hendelsesforløpet.
Lagmannsretten vil først ta stilling til om tiltalte ved sin handlemåte opptrådte «med en annens identitet» i henhold til straffeloven § 202.
Følgende framgår av Ot.prp.nr.22 (2008–2009) s. 46 om hva som menes med «identitet»:
Med «identitet» menes navn, fødselsnummer, organisasjonsnummer, e-postadresse og andre opplysninger som, alene eller sammen med annen informasjon, kan identifisere en fysisk eller juridisk person. Også webadresser og innholdet på en nettside kan omfattes. Det avgjørende må være om den fornærmede lar seg identifisere ved hjelp av midlet som benyttes eller om webadressen eller nettsiden lett kan forveksles med den fornærmedes webadresse eller nettside. Det må bero på en totalvurdering av hvert enkelt tilfelle.
Lagmannsretten er kommet til at tiltalte opptrådte med Cs identitet. Tiltalte framsto i utgangspunktet med en fiktiv identitet på Whisper. Dette rammes ikke av straffebudet. Men fra det øyeblikket tiltalte oppga Cs telefonnummer for betaling over Vipps og presenterte dette som sitt telefonnummer – dvs. «A» sitt – opptrådte tiltalte med Cs identitet. Ved å taste Cs telefonnummer på betalingstjenesten Vipps ville Cs navn komme opp. Det ville ikke vært grunn til å betvile at dette var riktig navn, da opprettelse av Vipps-konto krever legitimering. C hadde i tillegg lagt ut bilde på Vipps-kontoen, hvilket også er identifiserende, jf. HR-2017-472-U. Telefonnummeret er dessuten i seg selv, uavhengig av Vipps, egnet til å identifisere innehaveren. Ds meldinger på Whisper og SMS-ene han sendte til Cs telefonnummer viser at han oppfattet det slik at det var C som var «A».
Tiltalte var utvilsomt klar over at han opptrådte med Cs identitet. Lagmannsretten viser til dialogen mellom «A» og D, inntatt ovenfor. Tiltaltes plan om å få D til å forhåndsbetale var nettopp avhengig av at D skulle tro at han kommuniserte med en kvinne, og at denne kvinnen var innehaver av Vipps-kontoen.
Spørsmålet er videre om tiltaltes opptreden var «uberettiget» overfor C. Det framgår av forarbeidene at vilkåret særlig retter seg mot tilfeller der det foreligger samtykke til å opptre med en annens identitet, jf. Ot.prp.nr.22 (2008–2009) s. 45.
Tiltalte hevder at C hadde gitt et generelt samtykke til å opptre med hennes identitet, og at hun forsto at det kunne være tale om salg av seksuell karakter. Lagmannsretten ser annerledes på dette.
C ga samtykke til at det kunne sendes penger til hennes Vipps-konto, som så skulle deles 50/50 med tiltalte, jf. dialogen mellom henne og tiltalte inntatt ovenfor. Det er imidlertid ikke noe i denne dialogen som viser at hun ga samtykke til at tiltalte kunne opptre med hennes identitet. Det var en nærliggende forståelse at betalerne ikke nødvendigvis skulle få vite hvem som mottok pengene til slutt, dvs. at halvparten til slutt havnet hos tiltalte. Men det er en vesensforskjell på dette – at C aksepterte at tiltalte kunne føre penger via hennes konto – og et samtykke til at tiltalte kunne opptre med hennes identitet, dvs. gi seg ut for å være innehaveren av hennes Vipps-konto.
I tillegg kommer at tiltalte opptrådte med hennes identitet i en situasjon der det ble tilbudt salg av sex. Det er enn mindre holdepunkter for at C samtykket til dette. Sagt på en annen måte kan hennes samtykke til å benytte hennes Vipps-konto ikke oppfattes som en generalfullmakt til å opptre med hennes identitet i alle slags sammenhenger.
Cs spørsmål om «sexual content» viser, slik lagmannsretten ser det, at hun ikke ønsket at Vipps-kontoen skulle benyttes til å selge noe med seksuelt innhold. Tiltalte viser til at han svarte at det blant annet skulle selges bilder, og at det er allment kjent at det er bilder av seksuell karakter som vil kunne gi inntekter på nettet. Det ble imidlertid utvekslet «memes» i gruppa på Viber, og det var derfor naturlig, slik C gjorde, å forstå henvisningen til bilder i denne konteksten. Når det gjelder fortjenesten hun skulle sitte igjen med, forklarer hun at hun satte forespørselen om bruk av kontoen i sammenheng med salg av følgere og andre typer salg med utgangspunkt i gruppa på Viber, og at hun tenkte at hennes bidrag i gruppa gjorde at det ikke var unaturlig at hun skulle sitte igjen med noe av pengene. Når tiltalte på senere spørsmål fra C om hva som var solgt, opplyste at det var avtalt et møte, var tiltalte fortsatt taus om at det var betalt for seksuelle tjenester.
Tiltalte viser videre til at han også hadde kontakt med C på Viber. C er imidlertid klar på at hun i denne kommunikasjonen ikke ga noe mer omfattende samtykke enn hva som går fram av dialogen sitert ovenfor, og at hun heller ikke ellers, for eksempel knyttet til utlegging av egne bilder, opptrådte på noen måte som kan forstås slik. Hennes forklaring støttes av at hun tidlig i kommunikasjonen med tiltalte avviste tiltaltes forespørsel om å få bilder av kroppen hennes. Cs reaksjon på meldingen fra «[brukernavn]» om at tiltalte hadde solgt seksuelle tjenester med hennes identitet, viser at hun ikke hadde forstått hva tiltalte hadde til hensikt å selge.
Slik lagmannsretten ser det, har tiltalte utvilsomt opptrådt uberettiget overfor C.
Lagmannsretten finner videre, uten rimelig tvil, at tiltalte forsto at C ikke hadde gitt samtykke til å opptre med hennes identitet i en slik sammenheng. Lagmannsretten ser derfor bort i fra tiltaltes forklaring om at han trodde at hun hadde samtykket til dette. I bevisvurderingen har lagmannsretten lagt stor vekt på de tidsnære bevisene, i form av kommunikasjonen mellom tiltalte og C på sosiale medier. Til tross for at tiltalte forsto at C var opptatt av om det skulle selges noe med seksuelt innhold, opplyste ikke tiltalte noe om hva han hadde til hensikt å selge, heller ikke når hun etter å ha mottatt penger spurte hva han hadde solgt. Dette framstår som en bevisst strategi, nettopp ut fra at tiltalte var klar over at han ikke hadde, og heller ikke ville få, hennes samtykke. Som gjennomgangen ovenfor viser, hadde tiltalte ingen holdepunkter for at C hadde akseptert at han kunne opptre med hennes identitet. Ved vurderingen har lagmannsretten lagt til grunn at tiltalte forsto at C ville oppfattet det både krenkende og stigmatiserende å bli presentert som en som selger sex.
Når det for øvrig gjelder vilkårene for identitetskrenkelse, følger det av tiltaltes framgangsmåte at tiltalte åpenbart hadde forsett om å oppnå en uberettiget vinning.
Tiltalte skal etter dette dømmes for overtredelse av straffeloven § 202.

Straffutmålingen
Strafferammen ved overtredelse av straffeloven § 202 er bot eller fengsel inntil 2 år. Det foreligger ikke rettspraksis om hva som er normalstraffen ved overtredelser som dette. Det følger av forarbeidene at bøtestraff er mest nærliggende i mindre alvorlige saker, jf. Ot.prp.nr.22 (2008–2009) s. 46. Slik lagmannsretten ser det, er nærværende sak ikke en mindre alvorlig sak.
Alvoret i saken knytter seg først og fremst til at Cs identitet ble benyttet til å tilby salg av sex. Handlingen er derfor både integritetskrenkende og stigmatiserende for fornærmede. I og med at dette skjedde på nettet, er det også en risiko for spredning av den falske informasjonen. Når det gjelder tiltaltes vinning, var denne beskjeden.
Etter lagmannsrettens oppfatning tilsier overtredelsen et utgangspunkt på fengsel i 30-45 dager. Lagmannsretten har da foretatt en sammenligning av straffverdigheten med saker der overtredelsen først og fremst har økonomisk skadevirkning, jf. LB-2013-85009 og LH-2016-1892668 [skal vel være LH-2016-189268, Lovdatas anm.], og der utgangspunktet synes å være på samme nivå.
Lagmannsretten finner ikke formildende momenter av betydning, ut over den tiden som er gått siden den straffbare handlingen fant sted. C valgte å ikke anmelde forholdet, og forholdet kom først for en dag i forbindelse med politiets etterforskning av post a i tiltalen. Denne etterforskningen startet etter en anmeldelse i oktober 2017. Lagmannsretten antar at forholdet i post b var synlig for politiet tidlig i denne etterforskningen, men forholdet ble først gjenstand for etterforskning i februar 2019, da etterforskning av post a ble gjenopptatt etter å ha blitt henlagt et halvt år tidligere. Lagmannsretten kan ikke se at det etter februar 2019 foreligger liggetid av betydning, fram til tiltale ble tatt ut i april 2019. Hovedforhandling i tingretten ble utsatt, uten at dette etter det opplyste kan lastes tiltalte. Det er ut fra dette gått noe lang tid siden gjerningstidspunktet, uten at tiltalte kan lastes. Tidsbruken innebærer ikke brudd på Grunnloven § 95 eller EMK art. 6, men det er likevel tale om et slikt tidsforløp at det skal gi seg utslag i straffen, jf. HR-2016-225-S avsnitt 35. Det framgår av nevnte dom at det som hovedregel skal gjøres fradrag i totalstraffen, men at det ved kortere straffer også er aktuelt å endre straffen til en mildere straffart, jf. avsnitt 43-46. Slik lagmannsretten ser det, er det i dette tilfellet naturlig å gjøre straffen betinget.
Straffen settes etter dette til fengsel i 30 dager, som gjøres betinget med en prøvetid på to år.

Saksomkostninger
Tiltalte skal som hovedregel ilegges ansvar for sakens omkostninger. Ankeomgangen har imidlertid medført at ett av to forhold er frafalt. Tiltalte har videre en svak økonomi som student. Ansvar for saksomkostningene ilegges derfor ikke.
Dommen er enstemmig.
Dommen er ikke avsagt innen lovens frist, grunnet andre gjøremål.

DOMSSLUTNING
1.
A, f. 0.0.1997, frifinnes for tiltalen post a.

2.
A, f. 0.0.1997, dømmes for overtredelse av straffeloven § 202 til i 30 – tretti – dager, som gjøres betinget iht. straffeloven § 34 med en prøvetid på 2 – to – år.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *